Startspin.no

Startspin har klart å lokke Selveste Radiohode til et blogg-comeback her på bloggen, i form av denne gjestebloggen:

Onsdag 17. februar 2010 skjedde det to ting som preget de sosiale mediene den dagen: André Løyning (@loyning), journalist i Aftenposten, skrev en sak i avisen sin om hvorfor han forlot Twitter, og blogger og gründer Thomas Moen publiserte en første versjon av en ”bloggplakat”. Disse hendelsene henger sammen, noe jeg skal komme tilbake til.

For å starte med Løyning, så fikk han en god del pepper både på Twitter og i blogger. (Jeg har ikke lest selv, bare sett enkelte lenker som ble delt via Twitter.)  Gard Jenssen (eier av denne bloggen) skrev en sak  om Løyning, som jeg faktisk leste, som følge av lenke Gard delte på Twitter, og jeg ga en kort kommentar, hvorpå Gard inviterte meg til å skrive en sak selv. (Jeg ville som pasjonert eks-blogger normalt ikke vurdert dette, men synes caset er så interessant at jeg legger egne prinsipper til side og gyver løs.)

Mye av kritikken Løyning fikk gikk på at han ikke hadde forstått Twitter, at han var elitist, og så videre. Denne kritikken kan være rett og riktig, men det er mulig å heve blikket litt og se litt større på hendelsen. Og bare for å ha sagt det: Jeg fulgte Løyning på Twitter, og synes han var morsom. (Jeg tror også han fulgte meg.) Det som står her tror jeg kan gjelde en gruppe mennesker, ikke bare journalisten som reiste diskusjonen i denne runden.

Hvorfor fikk Løyning så massiv kritikk?

Det er to grunner til at Løyning fikk så hatten passet. Den første grunnen er argumentasjonen hans (les selv), som mange fant tung å svelge. Personlig bryr jeg meg ikke så mye om akkurat den, men skjønner at mange reagerer på selvpresentasjonen Løyning begår, hvor han hever seg over ”gnagerne”.

Den andre grunnen er at han rakker ned på en sosial praksis mange setter stor pris på, og som de bruker mye tid på. Det blir litt som å gå inn på en trikk og rope ”Jævla tapere!” før man går ut igjen og setter seg i en bil og kjører av gårde. Man skaper ikke utpreget sympati for egen sak på den måten. Og man gjør det spesielt ikke overfor ”kvitrere” som holder retten til selvhevdelse svært høyt. Twitter gir alle mulighet til å hevde egne meninger offentlig, og det er – selvfølgelig – en av grunnene til at man kvitrer. Kvitrere verner naturligvis om det offentlige rommet de har tatt i bruk, fordi de befinner seg der. (Dette har for øvrig ikke med ytringsfrihetsdiskusjonen å gjøre.)

Samtidig er det interessant å se hvordan dette synet kolliderer med diskusjonene rundt bloggplakaten. Mange bloggere er kvitrere og vice versa, og det er naturlig å legge til grunn at regler som gjelder blogging også bør gjelde mikroblogging (Twitter). Men det stemmer visst ikke helt. Et av de sentrale argumentene motstanderne mot bloggplakaten har ført til torgs er den soleklare retten til selv å velge hva og hvordan man skal skrive i egen blogg, såfremt man overholder norsk lov (eller andre allment aksepterte rettesnorer eller etiske standarder). Derav bør man kunne slutte at det således må være lov å ha personlige grunner for ikke å blogge/mikroblogge, men når man leser noe av kritikken mot Løyning så kan det se ut til at folk er snurte rett og slett fordi han sluttet, og fordi dette går på tvers av deres egne beveggrunner for å kvitre? Jeg mener nok at åpenheten og aksepten for ulike måter å blogge/mikroblogge på også burde omfatte måter å ikke blogge/mikroblogge på. Hvori altså inkludert Løynings måte.

Noen betraktninger rundt hvorfor folk som Løyning forlater festen

Så til selve saken, at hippe menn (og kvinner) i ”kreative yrker”, bosatt i store byer ikke vil gli inn i den større helheten Twitter har blitt. En – for meg helt sentral – innfallsvinkel er sosial makt. Hvis man er vant til å snakke én-til-mange, via en avis eller et nettsted (hva det enn måtte være), så vil man føle sin sosiale makt truet eller svekket hvis man bare har en stemme blant veldig mange andre stemmer. Selv om man skulle ha tusenvis eller titusenvis av følgere. Dette er kanskje spesielt vanskelig for journalister, selv om det finnes gode eksempler på journalister som bruker Twitter aktivt, blant annet @cecilieasker. Når Twitter blir en viktig kilde til spredning av informasjon utenom de ”gamle” kanalene – jeg oppdaget at Michael Jackson var død via Twitter, før nettavisene og etermediene publiserte nyheten – er det så definitivt en trussel mot etablert makt, enten dette handler om (for eksempel) definisjonsmakt og makt til å sette dagsorden. Dermed kan det like gjerne være sånn at privatpersonen André Løyning forlot Twitter fordi hans alter ego – journalisten Løyning – opplevde Twitter som en trussel mot sin yrkesrolle? Man skal dog aldri hevde skråsikkert om andre menneskers motiver, så akkurat dét får bli en høyst usikker hypotese, og egentlig ikke gjeldende for Løyning, men for folk i likeartede posisjoner

Videre fordrer Twitter en helt annen type deltakelse enn folk som er vant til å informere én vei er vant til. Det handler enkelt fortalt om å kommunisere med flere, på mer eller mindre like vilkår, og å lytte like mye som man selv taler. Papirmediene representerer nær sagt den diametrale motsatsen, og heller ikke nettavisene er fullt ut ”informasjonsdemokratiske”, selv om de tilbyr atskillig bedre kår for menings- og informasjonsutveksling. Jeg kan ikke huske å ha sett at en journalist deltar i diskusjoner om egne artikler, selv om dette utmerket godt kan finne sted, og endog ha funnet sted. André Løyning glimrer i hvert fall med sitt fravær i diskusjonen om hans personlige ytring i Aftenposten. Poenget er strengt tatt ikke hvorvidt man er vant til å diskutere egen sak med sine lesere, men hvorvidt man aksepterer at andres meninger løftes opp og gis tilnærmet samme verdi som ens egne mening(er). På Twitter er dette modus operandi, og dette utgjør en utfordring for folk som er vant til å fortelle. Det er lett å se at det å oppsøke sosiale arenaer hvor ens egen posisjon blir utfordret ikke er noe alle vil ønske å gjøre.

Avslutningsvis ville det være fristende å koble på en betraktning rundt den urnorske erkeprovinsialismen, som gjør det så utålelig for hippe menn i store byer å måtte dele sin tid med den gemene hop av folk som burde forstå sin rettmessige plass som mottakere av eleverte budskap fra nettopp disse hippe menn. Men jeg dropper det, og tenker i stedet at sannsynligvis befinner det seg et sted  i Oslo en journalist som sitter skoggerler av alle reaksjonene på stuntet rundt hans Twitterexit.

Men nå, nå skal jeg snike meg inn på en fest jeg ikke er invitert til. Har du kommentarer til det som står her finner du meg i et mørkt hjørne på den festen. Bare se etter @radiohode2.