Bla videre til innhold

Min følgepolitikk på Twitter

Det finnes mange meninger om hvem man skal følge på Twitter, her er mine:

Jeg er høflig – jeg følger de som følger meg

Med mindre de kvalifiserer til min definisjon av spammere (se under), følger jeg folk som følger meg tilbake. Å ikke gjøre det synes jeg stort sett er uhøflig – litt som ikke å si hei tilbake når du møter folk på tur i skogen. De fleste som begår den aktive handlingen det er å følge noen regner vel med at de de følger sjekker ut dem selv tilbake i en viss grad, f.eks. ved å lese bioen og 1-10 tweets. Å gi informasjon om hvem man er og hva man twitrer om i bioen blir dermed også en måte å være høflig på – ikke minst fordi det sparer andre tid – en fin måte å  vise andre respekt på.

Et par unntak:

Ikke-personlige Twitrere som firmaer eller annet følger jeg kun dersom det interesserer meg. Høflighetsregelen gjelder ikke her, dersom et firma følger meg, men som jeg ikke selv har noen interesse av (for eksampel et mobilselskap jeg ikke allerede er kunde i), grenser det til spam, eller uadressert reklame, om du vil. Jeg krever det samme av et selskap som av en person: Les bioen min, evt. Google meg for å finne ut om det er sannsynlig at jeg er persom som kan ha nytte av å vite noe om dem eller følge dem.

Det andre unntaket mitt gjelder anonyme twitrere. En anonym twitrer som følger deg er som om en noen i full forkledning krever at du skal forholde deg til dem som om de ikke var forkledt. Dermed følger jeg nok helst anonyme twitrere som er parodier som for eksempel @tullejens hvor anonymiteten er et godt poeng.

Jeg er nysgjerrig – jeg følger flere enn de som følger meg

Jeg følger helt klart ikke bare de twitrerne jeg synes er “interessante”. Noen føler nok at å følge noen betyr at de må lese alt de skriver, de ser kanskje på Twitter mer som en blogg eller en publikasjon enn et nettsamfunn? Da blir det vanskelig å følge mange. Vi er alle forskjellige, så for noen passer det nok å følge et lite antall folk (for å få med seg alt). For meg blir det ikke interessant å følge få folk. Først når du følger rundt 1000 twitrere blir det litt dynamikk i sjekke innom Twitter hyppig. Da oppdager du dessuten at Twitter får en slags dagsordenfunksjon: Du er garantert å få meg deg store nyheter (jordskjelv etc.) og de viktigste faglige nyheter siden du sannsynligvis følger en relativt stor andel folk med samme interesser som deg selv.

Samtidig blir Twitter fryktelig kjedelig om du ikke åpner for overraskelser. De meste spennende folka i det virkelige livet er ikke alltid de mest spennende folka på Twitter!

Tre typer spammere

De jeg oppfatter som spammere er:

  1. Folk som bruker Twitter som en form for distribusjonskanal, som f.eks. @guykawasaki (som har folk ansatt for å twitre for seg!), men også andre som bruker automatiske måter å sende ut lenker og annet på.
  2. Folk som åpenbart kun følger meg for å få meg til å klikke på lenken som de tilbyr i bioen (mao. de følger meg egentlig for å skape trafikk til et nettsted). Unntaket her er selvfølgelig de som åpenbart har noe å tilby som er i mitt interessefelt – de skaper ofte verdi ved å gjøre meg oppmerksom på dem.
  3. Folk som forsøker å bruke mitt nettverk av følgere til å skape sitt eget, men som kun er der for å pushe et produkt eller porno eller annet kommersielt (gjerne folk som driver med “nettmarkedsføring” som ofte gir seg utslag i at de poster en masse lenker om hvordan man kan bli rik fort). Disse benytter legitimiteten i mitt nettverk (folk som stoler på meg tenker kanskje at de som følger meg er OKay). Mitt nettverk er nemlig ikke bare de jeg følger, men også de som følger meg, selv om dette er et slags ufrivillig nettverk.
  4. Sist, men ikke minst: Folk som åpenbart ikke har noen grunn til å følge meg, f.eks. amerikanere med 10-tusenvis av følgere som helt klart ikke kan norsk. Eller alle som helt klart ikke kan norsk og som åpenbart ikke har tatt bryet med å lese at jeg i min bio klart ber folk om å følge @startupromantic dersom de snakker engelsk (og ikke norsk), og ellers ikke oppdager at jeg kun twitrer på norsk fra @gard_jenssen.

De jeg liker minst blant spammerne bruker jeg “block and report” på – det er stort sett pornopromo eller budskap som ofte er de samme som i spam via epost. De jeg liker nest minst bruker jeg “block” på. De andre legger jeg til i min liste kalt “spammers”. Det funker faktisk veldig bra; en stor del av disse ser ut til å oppdage at jeg har listet dem som spammere og avfølger meg etter noen dager. Denne metoden kan anbefales.

Det er ikke – og bør ikke være – regler som gjelder alle for hvem du skal følge på Twitter. Jeg har full respekt for dem som har andre regler for seg selv eller som har en annen forståelse av mediet. Men når det er sagt, koster det lite å følge noen tilbake, og det er et tegn på interesse og åpenhet.

Noen synes nok kanskje det er en slags status i å bli fulgt av mange fler enn den selv følger – jeg synes det heller vitner om mangel på tworståelse :-)

Tar gjerne feedback i form av kommentarer!

Postet 06 March 2010 § Nett ‡ Comments (6) °

Jeg glemte hva jeg skulle blogge om

Jeg hadde en kjempeidé til en bloggpost som skulle ta pusten fra alle, men så ble jeg distrahert og glemte helt hva det skulle handle om. Huffameg.

Postet 06 March 2010 § Pølsevev ‡ Comments (2) °

Politikere bør drite seg ut – også på Twitter

Hørte nettopp Ingeborg Volan fra Sermo Consulting på NRK Dagsnytt. Hennes hovedbudskap er vel at politikere ikke bare kan glemme at de er politikere når de opptrer i sosiale medier som Twitter og Facebook. Det har vært flere eksempler på politikere som driter seg ut.

Det er vanskelig å forstå at Sermo og Ingeborg mener dette. Politikere er (og bør være) representanter for folket som velger dem og folk flest driter seg ut så det holder (i hvert fall driter jeg meg ut daglig – det er bare å sjekke Twitterfeeden min). Hvem kan rekke opp en hånd og si de ikke sier noe dumt som de angrer på minst én gang hver dag?

Tenk om alle politikere hadde stilt med eget PR-filter hver gang de ytret seg – da hadde jeg ikke regnet dem som politikere, men snarere som partier. Slik jeg ser det er det en styrke dersom en politiker tør være personlig i et sosialt medium – det vekker tillit.

Husk: Twitter og Facebook er ikke talerstoler. De er heller ikke radiointervjuer eller TV-debatter. De er *sosiale* medier. Vi kan ikke snakke med manus over kaffebordet.

Disclaimer: Jeg er gründer/ansatt i et firma som delvis konkurrerer med Sermo.

Postet 01 March 2010 § Nett § Samfunn ‡ Comments (13) °

Strømleverandør gir seg pga. strømprisen!

Har aldri hørt om strømleverandører som gir seg pga. prisen på strøm før, men kanskje de har en modell som gjør at de ikke klarer å betale regningene sine? Håper ikke de kutter strømmen min uten forvarsel! Her er eposten jeg nettopp mottok fra Vitel (support@vitel.no):

Til informasjon

Ny strømavtale for Vitelkunder hos Fjordkraft
Strømleverandøren Vitel besluttet 23.2.2010 å slutte som kraftleverandør for 23.000 kunder som følge av ekstrempriser på strøm den siste tiden.

For å unngå belastningen ved at kundene skal bli liggende på dyr leveringsplikt hos de lokale nettselskapene har Fjordkraft AS og Vitel AS inngått en avtale om at ny strømavtale for de berørte kundene kan starte opp hos Fjordkraft. Fjordkraft kommer til å ta kontakt med de berørte kundene, men kundene kan gjerne kontakte Fjordkraft direkte. www.fjordkraft.no

Det innebærer at eventuelt utestående knyttet til tidligere strømavtale er en sak mellom Vitel og den enkelte kunde. Fjordkraft tilbyr Strøm til Innkjøpspris. Dette er en avtale uten skjulte tillegg, uten bindingstid og uten forskuddsbetaling. Fjordkraft er landets nest største strømleverandør og har totalt 400.000 kunder.

Styret i Vitel mener dette er beste løsning både for selskapet og for selskapets kunder.

Postet 24 February 2010 § Forbrukerlivet ‡ Comments (2) °

Toppen av elfenbenstårnet

Med fare for å at Startspin snart må kjøre en runde med selvransakende diskusjoner med sine lesere om hvorvidt vi driver kampanjeblogging må vi likevel følge opp Tora-og-Emil-og-Aftenposten-forside-saken (se de siste dagers bloggposter).

Først ga vi ris – noe vi tydeligvis ikke har vært alene om – så ga vi ros – noe jeg lurer på om vi har vært alene om. Og, som sportssjef i Aftenposten Martin Gray var så vennlig henlede vår oppmerksomhet på, har Afttenposten tatt et stort skritt inn i en selvransakende og dialoginitiert journalistikk ved å bruke først en halv side på lesernes kritikk av forsiden lørdag på sportssidene, og dernest over en halv side på nyhetsplass i dagens avis. Nesten litt mye av det gode, i hvert fall plassmessig, spør du meg.

Hva leser så av disse to artiklene? Jo, lørdagens sak (ført i pennen av sportssjefen) forteller om lesernes sterke reaksjoner via e-post, Twitter, etc. Én leser (?) siteres. Fire lesere anonymiseres (hvorfor, ville de ikke stå fram med navn i kritikk av avisen?). Vi får forklaringen fra nyhetsredaktør Ole Erik Almlid (formodentlig den som tok beslutningen om forsidevalg) som i og for seg beklager og viser til at Emil var den ferskeste gullvinneren og defor ble det ham på forsiden. Interessant informasjon er det også at avisen først laget mer enn 100.000 eksemnplarer av avisen med Tora på forsiden, deretter resten med Emil. Det støtter uttalelsen fra Almlid. Han avviser at det lå noen form for kjønnsdiskrimering til grunn for avgjørelsen. Det hadde jo tatt seg ut om han ikke hadde avvist det :-)

Dagens sak over samme tema er til gjengjeld interessant og ikke rent lite provoserende. Avisen har invitert en psykologiprofessor som forstår leserne. Vi reagerer på urettferdighet, sier professoren (som forstår leserne). Hmm. I tillegg til professoren, intervjues Tore Berger, kommunikasjonssjef Ingeborg Grimsmo hos Likestillings- og diskrimineringsombudet (som forstår leserne), sosiolog Hedvig Skontoft Johannessen (som forstår leserne), Elisabeth Eide (som faktisk snakker om redaksjonen!)  ved det som tideligere var Journalisthøyskolen og Ingebrigt Steen Jensen (som forstår leserne, for anledningen representert av den norske folkesjelen).

Hovedvinkling og -fokus må kunne sies å være lesernes reaksjoner, og ikke Aftenpostens eventuelle interne problemer, om de nå består i at de har redakører som utøver dårlig skjønn eller om de har et sportsredaksjonelt miljø som kanskje har et markant drag av mannsjåvinisme over seg. Dette handler om en avis som fortsatt ikke helt har forstått sine lesere. Følgelig må leserne undersøkes av psykolog og en tverrfaglig komité av eksperter.

Til sammen minner Aftenposten i de to artiklene om en politiker som har gjort noe galt: Hvis alt gjøres riktig legger man seg flat, tar kritikk, men baker på en eller annen måte inn at feilen var en tilfeldighet. Selv om velgerne skjønner at som oftest brenner det ett eller annet sted om man ser røyk. I denne saken gjør altså maktutøveren Aftenposten det samme: Den innrømmer feil, slår fast at det var et tilfeldig utslag av dårlig skjønn og flytter fokus over på leserne, et fokus som kanskje må forstås som et klossete forsøk på kommunikasjon med oss: Avisen erkjenner at vi finnes og gjør saken til en sak om oss i stedet for om seg selv. Snedig? Det synes ikke vi.

Vi synes det virker som om det ikke var tilfeldig at den samme avisen ga spalteplass til en journalist som kalte oss gnagere er samme uken. Kanskje var ikke den saken heller var et uheldig tilfelle av dårlig skjønn, men toppen av et isfjell som egentlig er et elfenbenstårn?

Postet 21 February 2010 § Medier ‡ Comments (0) °

Nye veier til likestilling

Hva om vi hadde lagt ned likestillingsdepartementet og erstattet det med to mindre departmenter; et kvinne- og et mannsdepartement. Da hadde det vel blitt mer fart i sakene, tror du ikke? Klart det ikke kan bli likelønn når ett departement skal ivareta begge kjønns interesser. Av samme grunn har vi f.eks. Olje- og energidepartementet  på den ene siden, og Miljøverndepartementet på den andre. Eller Forsvarsdepartementet på den ene siden og Finansdepartementet på den andre.

Hvordan kunne det sett ut med et departement for hver kjønn? Hvem skulle vært ministre? Kunne man f.eks. latt opposisjonen utnevne en av de to ministerpostene (forslag fra @JJ_onzen)? Kanskje konflikter kan løses ved politisk gjørmebryting (forslag fra @nattfinn)? Kanskje kunne @SpreDet utlyse en fotofiklingskonkurranse rundt disse vanskelig spørsmål? Jeg stiller spørsmålet på Twitter og poster svar i oppdateringer til denne posten. Eller du kan poste dine forslag som kommentar under.

Postet 19 February 2010 § Pølsevev ‡ Comments (0) °

Se – avisen snakker med oss :-)

Det var vel mange av oss som ble sjokkerte (er vel det rikigste ordet å bruke) da vi hentet Aftenposten på døra i dag tidlig og så hovedoppslaget om at Emil Hegle Svendsen hadde tatt Norges OL-gull nummer 101. Det var også et stort og tøft bilde av Emil, som jo er en herlig fyr på alle måter. ALle under ham medaljen og oppslaget, men dages største sportsstory burde jo vitterlig være Tore Berger, som både tok Norges første kvinnelig skiskyttergullmedalje ever OG i tillegg tok Norges gullmedalje nummer 100 (som også er et rundt tall). Dessuten var det vel umulig å bli rørt av hvordan hun fremsto på TV etterhvert som det ble klart at gullet var hennes.

Min første reaksjon var morgenens første tweet ca. kl. 0700:

Tragisk at Aftenposten kjører Emil og ikke Tora på førstesiden i dag. Vår første kvinnemedalje i skiskyting og gull nr. 100 må da stå høyest

Den tweeten ble en del ganger, så det virket som flere var enige. Nå har vi jo klaget (bl.a. under i gnager-saken) på at journalistene ikke deltar i diskusjonene om sine egne saker, men i dag er det da endelig grunn til å utdele kudos til Aftenposten ved redaksjonssjef Christian Fougner i Aftenposten.no som kom på banen i morgentimene:

@gard_jenssen Selvpisking i #aftenposten i morgentimene. Mer er det vel ikke å si om det. Flaut, pinlig, langflat, er ord som svirrer rundt

Se der, avisen snakker med oss :-)  Det liker vi veldig godt, og ikke minst liker vi at redaksjonssjefen deler dagens alternative forside i Aftenposten med oss og har svart til en drøss med andre twitrere ute i samme ærend som meg (sjekk dagens tweets fra @ChrFougner). Dette er god kommunikasjon! Det gir oss lyst til å si fra en annen gang om noe vi liker/ikke liker (som kanskje vil gjøre avisen bedre på sikt), dessuten er vi med på at det går an å gjøre feil (det har vi har masse erfaring med faktisk).

Men det er vel lov å være kravstor så vi ser gjerne at Aftenposten også tar dette fadesen i papirutgaven, de har vel en bra introspektiv side for sånt på søndager om jeg ikke tar feil.

Postet 19 February 2010 § Medier § Nett ‡ Comments (1) °

Mer enn bare en gnagers klagesang?

Startspin har klart å lokke Selveste Radiohode til et blogg-comeback her på bloggen, i form av denne gjestebloggen:

Onsdag 17. februar 2010 skjedde det to ting som preget de sosiale mediene den dagen: André Løyning (@loyning), journalist i Aftenposten, skrev en sak i avisen sin om hvorfor han forlot Twitter, og blogger og gründer Thomas Moen publiserte en første versjon av en ”bloggplakat”. Disse hendelsene henger sammen, noe jeg skal komme tilbake til.

For å starte med Løyning, så fikk han en god del pepper både på Twitter og i blogger. (Jeg har ikke lest selv, bare sett enkelte lenker som ble delt via Twitter.)  Gard Jenssen (eier av denne bloggen) skrev en sak  om Løyning, som jeg faktisk leste, som følge av lenke Gard delte på Twitter, og jeg ga en kort kommentar, hvorpå Gard inviterte meg til å skrive en sak selv. (Jeg ville som pasjonert eks-blogger normalt ikke vurdert dette, men synes caset er så interessant at jeg legger egne prinsipper til side og gyver løs.)

Mye av kritikken Løyning fikk gikk på at han ikke hadde forstått Twitter, at han var elitist, og så videre. Denne kritikken kan være rett og riktig, men det er mulig å heve blikket litt og se litt større på hendelsen. Og bare for å ha sagt det: Jeg fulgte Løyning på Twitter, og synes han var morsom. (Jeg tror også han fulgte meg.) Det som står her tror jeg kan gjelde en gruppe mennesker, ikke bare journalisten som reiste diskusjonen i denne runden.

Hvorfor fikk Løyning så massiv kritikk?

Det er to grunner til at Løyning fikk så hatten passet. Den første grunnen er argumentasjonen hans (les selv), som mange fant tung å svelge. Personlig bryr jeg meg ikke så mye om akkurat den, men skjønner at mange reagerer på selvpresentasjonen Løyning begår, hvor han hever seg over ”gnagerne”.

Den andre grunnen er at han rakker ned på en sosial praksis mange setter stor pris på, og som de bruker mye tid på. Det blir litt som å gå inn på en trikk og rope ”Jævla tapere!” før man går ut igjen og setter seg i en bil og kjører av gårde. Man skaper ikke utpreget sympati for egen sak på den måten. Og man gjør det spesielt ikke overfor ”kvitrere” som holder retten til selvhevdelse svært høyt. Twitter gir alle mulighet til å hevde egne meninger offentlig, og det er – selvfølgelig – en av grunnene til at man kvitrer. Kvitrere verner naturligvis om det offentlige rommet de har tatt i bruk, fordi de befinner seg der. (Dette har for øvrig ikke med ytringsfrihetsdiskusjonen å gjøre.)

Samtidig er det interessant å se hvordan dette synet kolliderer med diskusjonene rundt bloggplakaten. Mange bloggere er kvitrere og vice versa, og det er naturlig å legge til grunn at regler som gjelder blogging også bør gjelde mikroblogging (Twitter). Men det stemmer visst ikke helt. Et av de sentrale argumentene motstanderne mot bloggplakaten har ført til torgs er den soleklare retten til selv å velge hva og hvordan man skal skrive i egen blogg, såfremt man overholder norsk lov (eller andre allment aksepterte rettesnorer eller etiske standarder). Derav bør man kunne slutte at det således må være lov å ha personlige grunner for ikke å blogge/mikroblogge, men når man leser noe av kritikken mot Løyning så kan det se ut til at folk er snurte rett og slett fordi han sluttet, og fordi dette går på tvers av deres egne beveggrunner for å kvitre? Jeg mener nok at åpenheten og aksepten for ulike måter å blogge/mikroblogge på også burde omfatte måter å ikke blogge/mikroblogge på. Hvori altså inkludert Løynings måte.

Noen betraktninger rundt hvorfor folk som Løyning forlater festen

Så til selve saken, at hippe menn (og kvinner) i ”kreative yrker”, bosatt i store byer ikke vil gli inn i den større helheten Twitter har blitt. En – for meg helt sentral – innfallsvinkel er sosial makt. Hvis man er vant til å snakke én-til-mange, via en avis eller et nettsted (hva det enn måtte være), så vil man føle sin sosiale makt truet eller svekket hvis man bare har en stemme blant veldig mange andre stemmer. Selv om man skulle ha tusenvis eller titusenvis av følgere. Dette er kanskje spesielt vanskelig for journalister, selv om det finnes gode eksempler på journalister som bruker Twitter aktivt, blant annet @cecilieasker. Når Twitter blir en viktig kilde til spredning av informasjon utenom de ”gamle” kanalene – jeg oppdaget at Michael Jackson var død via Twitter, før nettavisene og etermediene publiserte nyheten – er det så definitivt en trussel mot etablert makt, enten dette handler om (for eksempel) definisjonsmakt og makt til å sette dagsorden. Dermed kan det like gjerne være sånn at privatpersonen André Løyning forlot Twitter fordi hans alter ego – journalisten Løyning – opplevde Twitter som en trussel mot sin yrkesrolle? Man skal dog aldri hevde skråsikkert om andre menneskers motiver, så akkurat dét får bli en høyst usikker hypotese, og egentlig ikke gjeldende for Løyning, men for folk i likeartede posisjoner

Videre fordrer Twitter en helt annen type deltakelse enn folk som er vant til å informere én vei er vant til. Det handler enkelt fortalt om å kommunisere med flere, på mer eller mindre like vilkår, og å lytte like mye som man selv taler. Papirmediene representerer nær sagt den diametrale motsatsen, og heller ikke nettavisene er fullt ut ”informasjonsdemokratiske”, selv om de tilbyr atskillig bedre kår for menings- og informasjonsutveksling. Jeg kan ikke huske å ha sett at en journalist deltar i diskusjoner om egne artikler, selv om dette utmerket godt kan finne sted, og endog ha funnet sted. André Løyning glimrer i hvert fall med sitt fravær i diskusjonen om hans personlige ytring i Aftenposten. Poenget er strengt tatt ikke hvorvidt man er vant til å diskutere egen sak med sine lesere, men hvorvidt man aksepterer at andres meninger løftes opp og gis tilnærmet samme verdi som ens egne mening(er). På Twitter er dette modus operandi, og dette utgjør en utfordring for folk som er vant til å fortelle. Det er lett å se at det å oppsøke sosiale arenaer hvor ens egen posisjon blir utfordret ikke er noe alle vil ønske å gjøre.

Avslutningsvis ville det være fristende å koble på en betraktning rundt den urnorske erkeprovinsialismen, som gjør det så utålelig for hippe menn i store byer å måtte dele sin tid med den gemene hop av folk som burde forstå sin rettmessige plass som mottakere av eleverte budskap fra nettopp disse hippe menn. Men jeg dropper det, og tenker i stedet at sannsynligvis befinner det seg et sted  i Oslo en journalist som sitter skoggerler av alle reaksjonene på stuntet rundt hans Twitterexit.

Men nå, nå skal jeg snike meg inn på en fest jeg ikke er invitert til. Har du kommentarer til det som står her finner du meg i et mørkt hjørne på den festen. Bare se etter @radiohode2.

Postet 18 February 2010 § Nett ‡ Comments (0) °

En gnagers klagesang

Aftenpostens André Løyning har funnet ut at han er for kul til å være på Twitter og Facebook i en kommentar titulert “Festen er over for min del” i dagens Aftenposten. Etter fire måneder der han strevde med å virke så kul som mulig på Twitter valgte han, som mange andre digitalt suicidale Twitrere nå for tiden, å slette kontoen sin. Det er selvfølgelig helt i orden André, livet på Twitter går videre uten deg.

Det er likevel grunn til prate litt mer med deg André, selv om du har trukket deg tilbake til de mer opphøyde sfærer. Som så mange journalister preges du av en implisitt vi-er-bedre-enn-deg holdning. Ta bare kommentaren om at du rømte fra Facebook til Twitter fordi:

Forumet som før var forbeholdt venner og bekjente (forholdsvis unge sådan), ble invadert av foreldrene våre. Nå sprer folk alt fra Skavlan-jubel til fyllehistorier, småbarnsproblematikk, jobbskryt og fasadebygging. Derfor rømte vi over på Twitter og laget en ny og bedre fest.

Underforstått: Du er ikke opptatt av slike trivialiteter og vil helst ikke menge deg med de som er det. Deretter, etter 4 måneder på Twitter (“på «fest» med Bjørn Eidsvåg, Thomas Seltzer, Marit Larsen og Jens Stoltenberg”) ble det for mange “gnagere” også der. Du kroner din egen selvopphøydhet ved til slutt å erklære:

Hvis Twitter etterhvert går dukken, kan mediene takke seg selv for å ha gjort en «lukket fest» til allemannseie.

Egentlig burde videre kommentarer være overflødige, men det er jo vanskelig å dy seg ettersom vi som fortsatt er på Facebook og Twitter indirekte, men tydelig omtales som gnagere i din kommentar.

Først av alt: Du later til å være en av disse journalistene (og de finnes det mange av!) som egentlig synes at lesere (altså gnagerne) ikke skal bry seg med å gjøre annet enn å lese det de opphøyde journalistene skriver. Det er merkbart at du ikke legger igjen epost-adressen din i tilknytning til kommentaren. Jeg ser du får pepper av leserne dine i debatten under kommentarer, men tipper du ikke kommer til å involvere deg i den diskusjonen siden det jo er gnagerne som er ute etter å ødelegge moroa for deg der også. Gjør gjerne gjetningen til skamme :-)

Dernest: Twitter og Facebook er sosiale medier. De er til for å kommunisere mange mellom mange, ikke én til mange som du er vant til fra ditt utropstårn. Å fortelle vitser på fest (ditt bilde av din egen Twitring) er egentlig ikke å kommunisere skjønner du, det er å underholde. Det du utbasunerer på beste spalteplass i avisen i dag er egentlig først og fremst at du er inkompetent i moderne måter å kommunisere på, deretter at du føler deg hevet over de fleste andre, spesielt egne lesere (altså gnagerne). Begge forhold gjør at jeg ville vurdert om du slapp til på kommentarplass igjen dersom jeg hadde vært din redakør.

Postet 17 February 2010 § Nett ‡ Comments (7) °

Den norske MGP-finalen 2010 – en huskestue

Didrik (som vi vel nå kan nøye oss med å kalle ham?) vil sikkert klare topp 10 i mai – det er større grunn til å sette spørsmålstegn ved hvilke internasjonale poeng NRKs produksjon av den kommende finalen vil avstedkomme. i hvert fall dersom delfinaler og Spektrum-finalen setter standarden for hva NRK skal lage fra fotballhallen på Fornebu.  I et inspirert visjonært øyeblikk har jeg sett for meg kommentarene i de største avisene på kontinentet dagen derpå i mai:

- Epidemialarmen gikk i WHO: Norsk kameraføring førte til mistanke på omgangssyke over hele Europa (BBC WOrld)

- Tatt for fyllekjøring etter bare å ha sett på TV. Var bare svimmel ette rå ha sett MGP, sa Juliette, 38 (Le Figaro)

- Hvor ble det av artistene? Norsk eksperimentell kameraføring: zero points (Corriere della Sera)

- Nesten som å være på tivoli, mente Frank, 5 år (Politiken)

Som kanskje noen vil mistenke er jeg personlig for en mer konservativ kameraføring.

Corriere della Sera

Postet 07 February 2010 § Forbrukerlivet ‡ Comments (1) °